Home away from home

Forhåndsopplysning: LANG tekst. Hadde så mye å fortelle, plutselig!

Jeg prøvde å oppdatere bloggen via mobil da jeg var på Kiabakari, men måtte gi opp da krampen tok tommelen. Nokså slitsomt å skrive mye på mobilen, altså! Men i hvert fall, nå har jeg faktum est vært på Kiabakari for siste gang. SUKK. Det er jo blitt mitt andre hjem her i Afrika, og det er helt merkelig å ikke skulle tilbake dit.

Turen ned gikk med nattbuss, sammen med den hyggelige færøyske voluntøren Bárður. Ja, for alene hadde jeg nok ikke hatt mot til å ferdes rundt i Afrika på nattestider. I hvert fall, turen gikk så bra, så bra... Vi ankom grensen tidlig på morgenen, og derfra er det ca. halvannen time til busstoppet på Kiabakari. Kjennetegn: like etter T-krysset. Så da var det jo svært viktig å IKKE sovne, slik at vi kunne følge med på veien. Og jeg sovnet ikke, selvfølgelig, heller ei Bárður. Eller, kanskje vi gjorde det likevel? Plutselig var vi i Bunda (45 minutter for langt), og ikke forstod vi hva som hadde skjedd. Jeg for min del var bombesikker på at bussen hadde tatt en annen vei, og slettes ikke kjørt forbi stoppet vårt. Bárður, stakkar, måtte krangle som best han kunne på swahili, mens sjåføren bare lo av oss. Vi ga oss til slutt, og det var i grunnen like greit, for det viser seg at det kun finnes én vei fra grensen til Kiabakari, så bussen kan umulig ha lurt oss.

Så var det å sette seg i en taxi og kjøre tilbake den veien vi var kommet fra, og da fikk jeg meg en flott afrikansk kjøreopplevelse. Taximannen kjørte fint, han, og jeg kikket av og til over setet for å se at han ikke kjørte altfor fort. Plutselig oppdaget jeg til min store forskrekkelse at speedometeret ikke lenger virket, og fortet meg å si det til Bárður. Litt merkelig at et speedometer plutselig slutter å virke, og det viste seg at det heller ikke var tilfelle. Derimot hadde sjåføren slukket motoren i nedoverbakke, for å spare bensin! Ka gir du meg?

Ellers ble det mye spill på Kiabakari denne perioden, både Ticket to Ride og backgammon. I bakgården vår måtte Bárður til pers og hogge ned en relativt stor og tornete busk, slik at vi fikk en kooooselig kaffe- og spillplass. Veldig trivelig! Det viste seg at Havstein var en spillentusiast lik meg som aldri, aldri ble lei av Ticket, og som gjerne kunne spille flere ganger for dagen. Hurra!

Familien Stensland skulle kommet en uke etter påske fra Norge, men grunnet noe aske kom de seg ikke hjem til Kiabakari før siste uken min. Heldigvis fikk jeg tid til å kose meg litt hos de også; bålkveld i bakgården er alltid en slager!

Min siste tur til Musoma var fin; med kafétur, internettkafé, markedshandel og snikfotografering gjennom bilvinduet. Det er jo så flaut å trekke frem det svære speilreflekskameraet når man egentlig prøve å gi inntrykk av at man så absolutt ikke er turist... men fikk noen flotte bilder fra bilturen hjem, syns jeg.

På skolen brettet vi opp ermene og fant frem hammer, sag, sandpapir og ellers det som hører en verktøyskasse til. Ikke det at jeg hadde noe slikt for hånden, men heldigvis hadde Lassi på 6 år alt til utlån. Vi erfarte at det er nokså varmt å sage i steikende sol klokken tolv på formiddagen, men det resulterte i flotte såpebåter og vannhjul.

Perioden på Kiabakari ble avsluttet med en relativt lang og litt skummel busstur fra grensen til Nairobi. Syns sjåføren kjørte fryktelig fort, men heldigvis skjedde ingenting og jeg kom meg trygt frem. Vel hjemme klokken halv ett på natten...

Nå er det faktisk under 3 måneder til jeg reiser hjem til Norge. Det er helt uvirkelig! Jeg skal ikke på flere reiselærer-turer, men kose meg i Nairobi frem til ferien begynner. Pakking står for tur, og det ser ut til at det ikke blir rent lite jeg skal ta med hjem etter 2 år her... Hei så lenge!