Eg ve te Bergen

Tenk, så er tiden inne for å si farvel til Øst-Afrika. Jeg hadde aldri trodd at 2 år kom til å gå så fort! Tilbake sitter jeg med flotte opplevelser og gode minner, flere enn jeg kan telle. Er så utrolig takknemlig for så mye at jeg ikke engang kan begynne å ramse opp. Jo nærmere jeg har kommet hjemreisen, jo mer har jeg innsett at jeg nok må tilbake hit en gang. Hvem skulle trodd at en erkebergenser som meg selv skulle kunne finne seg et hjem utenfor Bergen? For stedene her har virkelig blitt mitt andre hjem, og innprentet i hjertet. Vær forberedt på mange "da-jeg-var-i Afrika"-fortellinger i tiden fremover! He he.

I morgen TIDLIG bærer det avgårde til flyplassen, der turen går via Amsterdam til Bergen. Ååååå, som jeg gleder meg til å sette beina på bergensk jord! Blir godt å treffe gode venner og familie igjen, og i hvert fall stor stas å få treffe en liten ny nevø!

På swahili denne gangen: Tutaonana!

Zanzibar

Jepp, så har også jeg fått oppleve dette ferieparadiset! Med hyggelig besøk fra Norge (Elisabeth) var det duket for en siste sole-ferie, og siden Zanzibar stod på begges ønskeliste tok vi turen dit. Hotellet innfridde på alle måter; det var fint, rent, nydelig hage, hyggelige ansatte og ikke minst utrolig KOSELIG. Det var vel det vi mest gikk rundt og sa: "Det er så utrolig KOSELIG her!" Til tross for varierende synspunkt på hvordan været skulle være på Zanzibar rundt disse tider, var vi strålende fornøyd med masse sol og kun 1 dag med gråvær. Noen er svært eventyrlystne når de er på ferie, men for Elisabeth og meg var det i grunnen nok med sol, bøker og kortstokk. Bortsett fra en dag med snorkling nøt vi livet i solseng, hammock og hengekøye.

Er forresten svært fornøyd med at Elisabeth, som har flyskrekk, fant motet i seg til å dra ned på besøk helt alene. Hun er skikkelig tøff! Vi koste oss både på tur og i Nairobi, og ikke var det trist å si farvel heller, for vi ses jo igjen bare en uke senere. Hei så lenge!

Sssssss

S for skoleavslutning... vi har altså så flinke elever her på skolen i Nairobi! De imponerte enhver lærer og forelder med danser, skjetsjer, sanger og alt det som ellers hører hjemme i et sommershow. Stolt, stolt, stolt!

S for St.Hans-feiring... for vi er et tradisjonsrikt folk her på tomten, må vite (eventuelt må man jo benytte sjansen til bålkos, pølser og rømmegrøt når man kan).

S for sommerferie; ENDELIG! Først noen dagers jobbing etter elevene ble sluppet fri, deretter gikk turen (som vanlig??) til Mombasa. Aaaah, lovely! Nok en gang var Southern Palms redningen for to slitne lærere fra Nairobi som virkelig trengte å finne roen og ikke minst få varmen i seg (jeg får seriøst snart frostskader i tærne, så kaldt er det her i Nairobi!). Hyggelig å treffe færøysk voluntør Bardur m/gjester på samme hotell, og spennende for en beskjeden hobby-fotograf å få med seg slangeshow.

S for snart slutt. 2 og en halv uke igjen av mitt Afrika-liv; det er helt uvirkelig. 2 år som virket som så lenge, men som heller viste seg å gå unna i et forrykende tempo. Siste arbeidsdag hadde jeg på onsdag; nå skal jeg rett og slett ikke jobbe på den norske skolen i Nairobi mer! I går kom min gode venn Elisabeth, og jeg gleder meg til å vise henne alt mulig kjekt. Mandag bærer det til Zanzibar, der vi forhåpentligvis har dette i vente:

Enn så lenge stoler jeg på Internett-bildene og gleeeeeder meg til sol og varme. Hei så lenge!

Så mangt

Huff, jeg er visst ikke særlig flink på oppdateringer for tiden... Dagene er fullpakket og snart er det hjemreise, hvem skulle trodd at 2 år kom til å gå så fort? Siden sist har jeg pakket enorme mengder eiendeler; det endte opp med blant annet 8 kg kaffe og en utepeis... sånn går det når man får lov til å sende 1,5 kubikk i container! Så blir det å vente i spenning på at båten skal komme frem til Norge en gang på høsten...

På skolen er det siste innspurt med fellesperiode; vi øver til sommershow og gjør ellers mange andre kjekke ting. Forrige uke var vi på skøyter(!), en ting jeg ikke så for meg at jeg kom til å få oppleve i Afrika. Hele skolen dro avgårde til innendørs skøytehall og koste seg på isen:

I går var det lørdag men likevel skoledag, og vi tok turen til Nairobi nasjonalpark. Fin tur som alltid, selv om det var skrantent med dyr å få øye på. Etter sjiraff nummer 100 vendte jeg heller kameraet mot veikanten og tok bilder av det som var å finne der.

Nokså stilig å kjøre rundt i parken og se storbyen i det fjerne, syns jeg :)

Nedtellingen til hjemreise er begynt for fullt; nå er det bare 42 dager igjen! Neste onsdag er skolen ferdig, da blir det forhåpentligvis en liten ferieuke før det blir planlegging og klargjøring for de som overtar jobben til høsten. Så venter jeg i spenning på at noen skal melde sin ankomst på besøk, for foreløpig er det ingen! Har fremdeles ferie til overs, så det er bare å bestille billetter og sette seg på flyet til Nairobi! Velkommen skal alle være. Hei så lenge!

Home away from home

Forhåndsopplysning: LANG tekst. Hadde så mye å fortelle, plutselig!

Jeg prøvde å oppdatere bloggen via mobil da jeg var på Kiabakari, men måtte gi opp da krampen tok tommelen. Nokså slitsomt å skrive mye på mobilen, altså! Men i hvert fall, nå har jeg faktum est vært på Kiabakari for siste gang. SUKK. Det er jo blitt mitt andre hjem her i Afrika, og det er helt merkelig å ikke skulle tilbake dit.

Turen ned gikk med nattbuss, sammen med den hyggelige færøyske voluntøren Bárður. Ja, for alene hadde jeg nok ikke hatt mot til å ferdes rundt i Afrika på nattestider. I hvert fall, turen gikk så bra, så bra... Vi ankom grensen tidlig på morgenen, og derfra er det ca. halvannen time til busstoppet på Kiabakari. Kjennetegn: like etter T-krysset. Så da var det jo svært viktig å IKKE sovne, slik at vi kunne følge med på veien. Og jeg sovnet ikke, selvfølgelig, heller ei Bárður. Eller, kanskje vi gjorde det likevel? Plutselig var vi i Bunda (45 minutter for langt), og ikke forstod vi hva som hadde skjedd. Jeg for min del var bombesikker på at bussen hadde tatt en annen vei, og slettes ikke kjørt forbi stoppet vårt. Bárður, stakkar, måtte krangle som best han kunne på swahili, mens sjåføren bare lo av oss. Vi ga oss til slutt, og det var i grunnen like greit, for det viser seg at det kun finnes én vei fra grensen til Kiabakari, så bussen kan umulig ha lurt oss.

Så var det å sette seg i en taxi og kjøre tilbake den veien vi var kommet fra, og da fikk jeg meg en flott afrikansk kjøreopplevelse. Taximannen kjørte fint, han, og jeg kikket av og til over setet for å se at han ikke kjørte altfor fort. Plutselig oppdaget jeg til min store forskrekkelse at speedometeret ikke lenger virket, og fortet meg å si det til Bárður. Litt merkelig at et speedometer plutselig slutter å virke, og det viste seg at det heller ikke var tilfelle. Derimot hadde sjåføren slukket motoren i nedoverbakke, for å spare bensin! Ka gir du meg?

Ellers ble det mye spill på Kiabakari denne perioden, både Ticket to Ride og backgammon. I bakgården vår måtte Bárður til pers og hogge ned en relativt stor og tornete busk, slik at vi fikk en kooooselig kaffe- og spillplass. Veldig trivelig! Det viste seg at Havstein var en spillentusiast lik meg som aldri, aldri ble lei av Ticket, og som gjerne kunne spille flere ganger for dagen. Hurra!

Familien Stensland skulle kommet en uke etter påske fra Norge, men grunnet noe aske kom de seg ikke hjem til Kiabakari før siste uken min. Heldigvis fikk jeg tid til å kose meg litt hos de også; bålkveld i bakgården er alltid en slager!

Min siste tur til Musoma var fin; med kafétur, internettkafé, markedshandel og snikfotografering gjennom bilvinduet. Det er jo så flaut å trekke frem det svære speilreflekskameraet når man egentlig prøve å gi inntrykk av at man så absolutt ikke er turist... men fikk noen flotte bilder fra bilturen hjem, syns jeg.

På skolen brettet vi opp ermene og fant frem hammer, sag, sandpapir og ellers det som hører en verktøyskasse til. Ikke det at jeg hadde noe slikt for hånden, men heldigvis hadde Lassi på 6 år alt til utlån. Vi erfarte at det er nokså varmt å sage i steikende sol klokken tolv på formiddagen, men det resulterte i flotte såpebåter og vannhjul.

Perioden på Kiabakari ble avsluttet med en relativt lang og litt skummel busstur fra grensen til Nairobi. Syns sjåføren kjørte fryktelig fort, men heldigvis skjedde ingenting og jeg kom meg trygt frem. Vel hjemme klokken halv ett på natten...

Nå er det faktisk under 3 måneder til jeg reiser hjem til Norge. Det er helt uvirkelig! Jeg skal ikke på flere reiselærer-turer, men kose meg i Nairobi frem til ferien begynner. Pakking står for tur, og det ser ut til at det ikke blir rent lite jeg skal ta med hjem etter 2 år her... Hei så lenge!